Blodet og immunsystemet

1. Blodet og immunsystemet

2. Blodet og immunsystemet • Flytende vev • En rekke typer celler som ikke er bundet til hverandre, og som er i stadig bevegelse • Cellene i blodet flyter i blodplasma som utgjør ca. 50% • Immunsystemets celler kan ligge i immunsystemets organer, men de flytter seg stadig rundt i blodet, lymfen og i vevene • Cellene dannes etter fødsel i beinmargen hvor det er et lager med stamceller

4. Tre hovedtyper celler: • Erytrocytter • Transporterer O2 og CO2 • Leukocytter • immunforsvaret • Trombocytter • Hemostase (stanse blødning)

6. Erytrocyttene • Bor i blodbanen • Mangler kjerne og organeller – poser fylt med hemoglobin og noen andre proteiner • Jern er viktig for at hemoglobinet skal binde O2 • Lever i 120 dager – deretter brister de og blir spist av celler i lever, milt og beinmarg • Bilirubin • Produksjonen styres av hormonet erytropoietin (EPO) som lages i nyrene

7. Blodutstryk

8. Leukocytter • Bruker blodet bare som motorvei fra fødestedet til steder det er behov for dem • Det er store lager av leukocytter i beinmargen. Når kroppen trues av en infeksjon frigjøres disse og produksjonen øker. • Det finnes 5 typer, delt inn i to grupper: • Granulocytter: Nøytrofile, eosinofile og basofile • Monocytter og lymfocytter

10. Leukocyttenes funksjon • Nøytrofile granulocytter: Fagocytt. Tar opp, dreper og fordøyer bakterier, dør så selv. • Eosinofile granulocytter: Skiller ut giftige substanser mot parasitter og allergener • Basofile granulocytter: Skiller ut histamin ved allergiske reaksjoner • Monocytter: Fagocytt. Blir til makrofager (storspisere) når de kommer ut i vevet. Noen bor lenge på ett sted. Lever lenge.

11. Benmarg

12. Nøytrofil granulocytt

13. Leukocyttenes funksjon (forts.) • Lymfocytter: Finnes i hovedsak i lymfevev, men er stadig på vandring gjennom vevene. Er viktig i forsvaret mot mikroorganismer og kreftceller. Utgjør kroppens spesifikke immunforsvar. Kan bare angripe mål de er programmert for.

14. Lymfevev • Lymfe: Overskuddsvæske fra vevene • Lymfeårer: Transporterer lymfen tilbake til de store venene. (Og fett fra tarmen) • Lymfeknuter: Vaktstasjoner. Inneholder makrofager og lymfocytter. Overfladiske og dype. • Primære lymfatiske organer: Thymus og beinmarg • Perifere lymfatiske organer: Lymfeknuter, milten, tonsillene, lymfatisk vev i slimhinner i tarmkanalen, luftveiene og urinveiene

15. Lymfocytt

17. Trombocytter • Dannes i beinmargen av biter fra megakaryocyttene. Lever ca. 8 dager. • Har ingen kjerne, men mange organeller. • Lagrer mange vesikler med viktige produkter • Aktiveres når det oppstår karskade. De fester seg da i vevet i det skadede området og danner en plateplugg.

18. Immunsystemet Består av to deler: • Det uspesifikke – virker mot et vidt spekter av kroppsfremmede stoffer. Kan deles i det indre og det ytre • Det ytre: Hud og slimhinner – en barriere mekanisk og biokjemisk • Det indre: Nøytrofile granulocytter, makrofager og komplementsystemet, interferon og akuttfaseproteiner • Det spesifikke – virker mot antigener, spesifikke molekyler eller deler av molekyler

19. Komplementsystemet • Ca. 20 plasmaproteiner som aktiveres i bestemte situasjoner, for eksempel ved en infeksjon. Det igangsettes da en kaskadereaksjon (kjedereaksjon).

20. Akuttfaseproteiner • Plasmaproteiner som produseres ved infeksjoner og betennelse • Beskytter celler og vev ved å hemme virkningen av vevsødeleggende stoffer som frigjøres av fagocyttene (dvs. beskytter oss mot våre egne infanterister).

21. Spesifikke forsvarsmekanismer • Knyttet til lymfocyttene. • Etter fødselen modnes lymfocyttene i thymus (T-lymfocytter) og beinmargen (B-lymfocytter). De får da spesifikke reseptorer for antigen. Modningen skjer før de noen gang har møtt noe antigen. • Modne, antigenfølsomme lymfocytter vandrer ut i det perifere lymfatiske vevet og begynner å patruljerer vevene. • Når de møter sitt antigen begynner de å dele seg og danne datterceller. Slik får vi kloner (undergrupper) med lymfocytter med like antigenreseptorer. Det finnes millioner av kloner. Det utvikles hukommelse gjennom slik seleksjon og klonekspansjon og vi blir immune. • Lymfocytter som reagerer på kroppens egne antigener blir normalt drept på et tidlig stadium.

22. B-celle-forsvaret • Det antistoffavhengige, spesifikke immunforsvaret • Antigenreseptoren på en B-celle er et antistoff. • Når denne reseptoren binder antigen stimuleres lymfocytten til å dele seg. (NB: For at dette skal skje trengs T-hjelpeceller). Det dannes plasmaceller og hukommelsesceller. • Plasmacellene skiller ut antistoffer som er identiske med reseptorene på den opprinnelige, stimulerte cellen. Deretter dør de. • Hukommelsescellene lever videre og aktiveres hvis vi angripes av samme antigen. Det gjør at vi neste gang kan reagere raskt.

23. Antistoff

24. Plasmacelle

25. Antistoffenes funksjoner • Reseptor-antistoffene gjenkjenner antigener • Sirkulerende antistoffer binder seg til antigener og uskadeliggjør disse • Antigenene hindres fysisk i å utøve sin virkning • Antistoff-antigen-komplekset aktiverer komplementsystemet og virker selv som opsonin • Selve ødeleggelsen av antistoffet skjer ikke av B-cellen, men av fagocytter eller komplementsystemet

26. T-celle-forsvaret • Det cellulære, spesifikke immunforsvaret. • Både gjenkjenning og uskadeliggjøring av antigenbærende organisme skjer av T-angrepscellen • T-angrepscellen er spesielt viktig for å bekjempe virus og kreftceller • T-hjelpecellen er viktig for å stimulere deling og differensiering av både B- og T-cellene og stimulerer også makrofagene til å fagocyttere mer

27. Immunprofylakse • Aktiv immunisering – stimulerer eget immunapparat ved vaksinasjon • Dette skjer ved å tilføre kroppen antigener fra sykdomsfremkallende organismer • Passiv immunisering – gir spesifikke antistoffer i form av et antiserum

28. Blodgrupper/ blodtyping • Antigener som finnes på RBC – det finnes mange, men to er klinisk viktige • ABO-systemet – A- og B-antigenene • Uforlikelighetsreaksjoner ved blodoverføring – pga. agglutinering og hemolyse • Rh-systemet – D-antigenet viktigst (C- og E-antigen) • Fører til hemolyse hos fosteret