Utviklingen innen farmakoterapi

1. Utviklingen innen farmakoterapi

2. Legemidler • Legemidler er stoffer, droger eller preparater som er bestemt til eller utgis for å brukes til å forebygge, lege eller lindre sykdom, sykdomssymptomer eller smerter, påvirke fysiologiske funksjoner hos mennesker eller dyr, eller ved innvortes eller utvortes bruk å påvise sykdom.

4. Legemidler og reseptgrupper • A og B-preparater: Vanedannende medikamenter • A-preparater: Narkotiske stoffer. Egen reseptblokk. Resepter registreres i nasjonalt register. • B-preparater: Vanedannende, ikke-narkotiske stoffer. • C-preparater: Alle andre reseptpliktige medikamenter

5. Utviklingen – nye medikamenter • Før 1914: Eter og kloroform (anestesimidler), nitroglycerin, desinfeksjonsmidler (toksiske), ASA, prokain. Salvarsan. Koppevaksine. • Mellomkrigsårene: Sulfonamider, penicillin (1929/1941 – kommersielt tilgjengelig), insulin. • 1949: Kortison • 1952: Klorpromazin • 1960: P-piller • 1961: Levodopa • 1987: Trombolytiske medikamenter • 1996: Trippelterapi for AIDS • 1998: Viagra

6. Offentlige utgifter til legemidler

12. Innovative legemidlers andel av totalt legemiddelsalg, 1994 - 1999

13. Innovative legemiddelgruppers omsetning, 1994- 1999

14. Bivirkninger • WHOs definisjon: «en uønsket og skadelig reaksjon som skyldes legemidler brukt terapeutisk, profylaktisk, diagnostisk eller for å modifisere fysiologiske funksjoner». • Reaksjoner skapt av doser utover de som vanligvis anbefales skal regnes som forgiftning.

15. Bivirkninger • Fire hovedtyper: • Forutsigbare bivirkninger (ut fra legemidlets farmakologiske virkningsmekanismer). • Ikke forutsigbare bivirkninger (idiosynkratiske), (ut fra legemidlets kjente farmakologiske virkningsmekanismer). • Legemiddelbivirkninger som følge av langtidsbruk. • Senbivirkninger • Skyldes både individets biologi og stoffets kjemi

16. Bivirkninger • Alle organsystemer – men oftest: • Hud, bloddannende organer, lever, CNS, nyrer. • De fleste er lette og/eller forbigående men kan være alvorlige (livstruende eller gi varige men). • Disponerende faktorer: • Høy alder, redusert organfunksjon (nyrer, lever, hjerte), polyfarmasi. • Kan gi de fleste kliniske sykdomsbilder - er ofte vanskelig å diagnostisere • Antas å være årsak til 5-10% av alle innleggelser i indremedisinske avdelinger, 2-3% av alle kontakter i allmennpraksis • I Norge skal bivirkninger meldes.

17. Farmakodynamikk • Farmakodynamikken beskriver og forklarer effekter av legemidler. • Biokjemiske effekter i celler og fysiologiske effekter i vev og organer. • gir også bakgrunn for å forstå uønskede virkninger • Legemidler virker ved å stimulere eller hemme fysiologiske prosesser

18. Farmakodynamikk – dose - effekt Fig 1 Dose-effektkurver for legemidlene A og B. Figuren viser graderte effekter, dvs. det er en kontinuerlig økning i effekt som følge av doseøkning inntil Emax nås. Utover dette har det ingen hensikt å øke maksimaldosen. For å få større effekt kan man bytte fra legemiddel B til legemiddel A.

19. Farmakodynamikk - dose - frekvens Fig 2 Dose-frekvenskurver for en gruppe pasienter.  Figuren viser andel pasienter som oppnår en definert ønsket effekt og en gitt uønsket effekt ved økende dosering av et legemiddel. Denne type kurver sier ikke noe om størrelsen av effekten, men hvor mange som oppnår en bestemt effekt.

20. Farmakokinetikk • Beskrivelsen av hvordan konsentrasjonen av et legemiddel forandrer seg med tiden i biologiske væsker, fortrinnsvis plasma, og hvilke prosesser som styrer konsentrasjonsforløpet, dvs. absorpsjon, distribusjon (fordeling), og eliminasjon (metabolisme og ekskresjon).

21. Absorpsjon • Legemidler kan gis: • Intravenøst • Peroral • I munnhulen • Rectal • Gjennom huden • Subkutant og intramuskulært • Bare når legemidler gis intravenøst unngår man variasjoner i absorpsjonen. • Absorpsjon av et legemiddel vil ellers være avhengig av flere faktorer, bl.a. legemidlets lipidløselighet og ioniseringsgrad, absorpsjonsstedets areal og blodgjennomstrømningen.

22. Distribusjon og eliminasjon • Distribusjon (fordeling) av et legemiddel karakteriseres dels ved den hastighet som legemidlet passerer fra blodbanen til vev med og dels den fordeling av legemidlet mellom blodbane og vev som finnes ved fordelingslikevekt.

23. Plasmakonsentrasjon – tidskurve etterintravenøs injeksjon Raskere fall i konsentrasjonen i første del av kurven skyldes fordeling ut til vevene. Lineært fall i konsentrasjonen i et slikt koordinatsystem gir en konstant halveringstid og viser at eliminasjonen skjer ved førsteordenskinetikk. For legemidler som fordeler seg momentant til vevene, sees ikke den første bratte delen av kurven. Merk at Y-aksen er logaritmisk.

24. Plasmakonsentrasjon - dosering Plasmakonsentrasjon – dosering.  Kurve 1 viser økningen i plasmakonsentrasjon av legemiddel inntil likevektskonsentrasjon nås, når vedlikeholdsdosen gis fra starten. Tiden til likevektskonsentrasjon er da 5×eliminasjonshalveringstiden.  Kurve 2 viser hvordan man ved å gi en oppladningsdose som første dose kan nå ønsket nivå straks.

25. Farmakokinetikk

26. Interaksjoner • Når et legemiddel forandrer effekten til et annet legemiddel ved å påvirke dets farmakokinetikk eller dets farmakodynamikk. • Farmakokinetiske interaksjoner: et legemiddel forandrer absorpsjonen, proteinbindingen, distribusjonen, metabolismen eller ekskresjonen til at annet legemiddel slik at konsentrasjonen i kroppen endres. • Farmakodynamiske interaksjoner: et legemiddel påvirker direkte eller indirekte effekten av et annet legemiddel på virkestedet uten at legemidlets konsentrasjon forandres.

27. Legemidler og spesielle grupper • Barn • Eldre og gamle • Gravide og ammende • Personer med organsvikt: lever, hjerte, nyrer