1 / 68

Dagens program

Dagens program. Misligholdsbeføyelser Erstatning. Problemstillinger. To eller fem års reklamasjonsfrist? Ubestridt at den relative reklamasjonsfristen er overholdt Hvor lenge er en mobiltelefon ment å vare ved normal bruk?

oria
Télécharger la présentation

Dagens program

An Image/Link below is provided (as is) to download presentation Download Policy: Content on the Website is provided to you AS IS for your information and personal use and may not be sold / licensed / shared on other websites without getting consent from its author. Content is provided to you AS IS for your information and personal use only. Download presentation by click this link. While downloading, if for some reason you are not able to download a presentation, the publisher may have deleted the file from their server. During download, if you can't get a presentation, the file might be deleted by the publisher.

E N D

Presentation Transcript


  1. Dagens program • Misligholdsbeføyelser • Erstatning

  2. Problemstillinger • To eller fem års reklamasjonsfrist? • Ubestridt at den relative reklamasjonsfristen er overholdt • Hvor lenge er en mobiltelefon ment å vare ved normal bruk? • Hvor mye lenger enn to år skal tingen være ment å vare før reklamasjonsfristen utvides til fem år? • Hvilke faktorer er det relevant å legge vekt på ved vurderingen?

  3. Høyesteretts vurdering (29)”Lovens ordlyd gir ingen klar løsning på om utgangspunktet skal tas i den faktiske utskiftingstakt eller i den tekniske levetid. Derimot inneholder forarbeidene uttalelser av betydning. Av Ot.prp.nr44 (2001-2002) side 181 fremgår at avgjørelsen av hvor lenge salgsgjenstanden er ”ment å vare”, i prinsippet må bero på en vurdering som ligger nær opp til de krav til varens egenskaper som følger av forbrukerkjøpsloven §15 annet ledd bokstav b. Etter denne bestemmelsen skal tingen svare til det som forbrukeren har grunn til å forvente med hensyn til dens holdbarhet. Dette er i utgangspunktet en objektiv vurdering som ikke kan bero på den enkelte kjøpers subjektive oppfatning” (30) ”Når det gjelder det nærmere innhold av uttrykket, uttaler departementet, side 182: ”Departementet vil understreke at det med varighet menes hvor lenge tingen kan fungere tilfredsstillende, i hovedsak på den samme måten som tidligere. At tingen blir utidsmessig på grunn av den teknologiske utviklingen er som utgangspunkt uten betydning. At tingens yteevne reduseres over tid eller at kravene til vedlikehold øker, er heller ikke tilstrekkelig til å si at tingen ikke er ment å vare så lenge”

  4. (31)”Slik jeg leser forarbeidene, må utgangspunktet tas i forbrukerens forventning om varens tekniske holdbarhet ved normal bruk av tingen. Det må som hovedregel ses bort fra utskiftninger som skyldes svingninger i moten, nye tekniske funksjoner osv. Dette innebærer at den faktiske utskiftningstakten ikke kan være retningsgivende for hvor lenge en mobiltelefon er ”ment å vare”” (32)”Spørsmålet er så hvilken forventning forbrukeren er berettiget til å ha med hensyn til mobiltelefonens normale tekniske levetid.” (36)”Jeg er etter dette kommet til at normal levetid for mobiltelefoner er tre til fire år, slik bransjen selv opplyser i Mobilvettreglene. Jeg legger i denne forbindelse vekt på at dette er den informasjon kunden får ved kjøpet, og som derfor i betydelig grad må antas å påvirke forbrukerens forventning om produktets holdbarhet.”

  5. (37)”Jeg tar så for meg det andre hovedspørsmålet som saken reiser, nemlig om den tid en mobiltelefon er ment å vare, må betraktes som ”vesentlig lengre” enn to år.” (38)”Om hva som menes med lovens uttrykk, uttaler departementet i proposisjonen på side 182: ”Det er et vilkår at tingen er ment å vare vesentlig lenger enn to år. Etter departementets oppfatning er det ikke hensiktsmessig med en skarp tidsangivelse. En kan likevel ta som utgangspunkt at for en vare eller deler som er ment å vare om lag fire år, vil fem års fristen gjelde.”” (41)”En feil som oppstår etter utløpet av varens normale holdbarhetstid, vil vanligvis ikke utgjøre en mangel ved varen, selv om reklamasjonsfristen på dette tidspunkt ikke skulle være utløpt.” (44)” Jeg er kommet til at en varighet på tre til fire år tilfredsstiller lovens krav om en varighet ”vesentlig lengre” enn to år.”

  6. Garantier • Selgerens løfte om kompensasjon dersom tingen varer kortere enn selgeren garanterer for • Selgeren velger selv hvor omfattende garantien skal være • Vil ofte, i en periode, være mer omfattende enn reklamasjonsretten, men trenger ikke være det • Som regle kortere varighet enn reklamasjonsfristen • Selgeren er aldri forpliktet til å gi garanti • Må ikke forveksles med reklamasjonsretten • Reklamasjonsretten er lovfestet, og ufravikelig i forbrukerforhold • Garantiordninger kan ikke begrense reklamasjonsretten, men kan supplere eller utvide den

  7. Kjøpers undersøkelsesplikt etter kjøpet • Kjl. § 31 • ”så snart han etter forholdene har rimelig høve til det” • Avhl § 4-9 • ”så snart det er rimeleg høve til det” • Fkjl • ingen tilsvarende undersøkelsesplikt Får stor betydning i forhold til den relative reklamasjonsfristen

  8. Retting eller omlevering • Kjl § 34 • Kjøperen kan kreve retting, dersom det ikke medfører urimelig kostnad eller ulempe for selgeren. Selgeren kan heller velge omlevering. • Dersom mangelen er vesentlig kan kjøperen kreve omlevering. Forbehold om umulighet • Dersom selgeren ikke oppfyller sin plikt kan kjøperen kreve erstattet de utgifter han har til å få utført jobben selv • Kjl § 35 • Kjøperen taper sin rett hvis han ikke gir selgeren beskjed om kravet sammen med reklamasjonen eller innen rimelig tid • Kjl § 36 • Selgeren har også en rett til å gjennomføre retting eller omlevering der dette kan skje uten vesentlig ulempe for kjøperen

  9. Avhl § 4-10 • Omlevering er naturlig nok ikke tema her • Dersom selger tilbyr retting må kjøperen godta at selger retter, med mindre det vil medføre urimelig ulempe for kjøper • Kjøper kan kreve at selger retter, med mindre det vil medføre urimelig ulempe for selger • Retting skal skje for selgers regning, innen rimelig tid • Manglende retting gir rett til erstatning • Avhl § 4-11 • Kjøperen taper sin rett hvis han ikke gir selgeren beskjed om kravet sammen med reklamasjonen eller innen rimelig tid

  10. Fkjl § 29 • Forbrukeren kan velge mellom retting eller omlevering. Unntak hvor dette er umulig eller medfører urimelige kostnader for selger • Skal legges særlig vekt på • Verdien av mangelfri ting • Mangelens betydning • Om andre beføyelser kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for forbrukeren • Selgeren kan tilby retting eller omlevering selv om kjøperen ikke krever det • Stenger for senere krav om prisavslag eller heving

  11. Støvlettdommen Rt 2006 s 179 • Prinsippsak om forbrukerkjøpsloven § 29 • Seks uker etter kjøpet av et par høyhelte støvletter falt hælen av på den ene • Klart at det var en kjøpsrettslig mangel, spørsmålet var om kunden kunne kreve omlevering, eller om hun måtte godta reparasjon • Urimelighetsvurderingen avgjørende

  12. Fakta • Utsalgspris kr 1360,- • Reparasjonspris kr 65,- • Forretningens innkjøpspris kr 447,- • Forbrukertvistutvalget støttet kjøperens krav om omlevering • Tingretten støttet selgers krav om retting • Lagmannsretten støtet kjøperens krav om omlevering

  13. Høyesteretts vurdering • (24)Hovedregelen i § 29 første ledd gir kjøperen en rett til å velge mellom retting og omlevering. Med det unntak som følger av første ledd annet punktum, kan selgeren ikke avskjære kjøperens rett til omlevering ved å tilby retting. Regelen inneholder intet krav om at mangelen skal være vesentlig, og den var ment å styrke forbrukerkjøperens rett sammenlignet med rettstilstanden før loven. I dette tilfellet er det ingen uenighet om at støvlettene hadde en mangel, at kjøperen valgte omlevering, og at det var fullt mulig. • (26) Dersom et krav om omlevering volder selgeren urimelige kostnader, kan kjøperen kreve omlevering, jf. §29 første ledd annet punktum. Annet ledd i paragrafen nevner tre ulike forhold som det særlig skal legges vekt på når retten skal ta stilling til spørsmålet om selgerens kostnader er urimelige.

  14. (31) Direktivet anvender begrepet ”uforholdsmessig”, og peker på forholdet mellom kostnadene med henholdsvis omlevering og retting. Dette taler klart i retning av en forholdsmessighetsvurdering, og ikke en vurdering av de nominelle merkostnadene ved valg av den ene fremgangsmåte fremfor den annen. Det er her likevel grunn til å fremheve at direktivet bare gir uttrykk for minimumsrettigheter, som ikke er til hinder for at den nasjonale lovgivning gir forbrukeren et sterkere vern. • (32) Når §29 annet ledd nevner ”verdien av en mangelfri ting” som moment ved rimelighetsvurderingen, tyder dette på at forholdet mellom de to kostnadsalternativene er av interesse. Men bemerkningen på side 183 i OT.prp.nr.44 (2001-2002) om at dette innebærer ”at det ved salg av billige varer sjeldnere vil være grunnlag for å nekte omlevering enn ved salg av kostbare varer”, tyder på at man så for seg en urimelighetsvurdering som iallfall ikke utelukkende skulle knyttes til forholdstallet mellom de to alternative kostnadsbeløpene.

  15. (36) Isolert sett kan det vanskelig sies at omlevering til en merkostnad på knapt 400 kroner vil volde en næringsdrivende urimelige kostnader. Det er opplyst at det i Norge årlig selges henimot 20 millioner par fottøy. Innhentete opplysninger i bransjen kan tyde på at mengden av reklamasjoner hvor kunden helt eller delvis gis medhold, klart overstiger én prosent, og at 1 ½ prosent er et rimelig anslag for hyppigheten av slike reklamasjoner. Med det salgsvolum som er opplyst, vil dette gi et samlet årlig antall på bortimot 300.000. Dette innebærer at den enkelte butikk årlig mottar et betydelig antall reklamasjoner der det kan bli spørsmål om omlevering eller reparasjon. På denne bakgrunn kan det ved vurderingen av begrepet ”urimelige kostnader” i §29 første ledd ikke være riktig å legge ensidig vekt på at den enkelte omlevering bare fører til en begrenset økonomisk belastning for selgeren. • (38) Sakens spørsmål må, slik jeg ser det, vurderes i et noe bredere perspektiv. En utstrakt plikt til omlevering vil innebære at det med loven i hånd etableres en ”bruk og kast”-ordning som det generelt kan være grunn til å ta avstand fra. Selv om belastningene for miljøet nok vil variere, alt avhengig av de egenskaper produktet har, kan det ut fra en bredere samfunnsøkonomisk betraktning være grunn til å reagere mot at forbrukerkjøpsloven anvendes slik at den fører til en slik manglende bruk av tilgjengelige ressurser.

  16. (39) Dette syn støtter den adgang til å tilby reparasjon som selgeren er gitt i §29 første og annet ledd. Idet jeg legger vekt på de uttalelser fra justiskomiteens flertall som jeg har omtalt i det foregående, er jeg kommet til at denne adgang på selgerens hånd må stå åpen også i et tilfelle som det foreliggende. • (42) Jeg tilføyer at jeg har vanskelig for å se noe nevneverdig innslag av forbrukerbeskyttelse i en regel som skulle gi rett til omlevering i et tilfelle som dette. Slik jeg ser det, vil en retting i tilstrekkelig grad tilgodese forbrukernes interesse. Det vil for øvrig være forbrukerne som i siste hånd må dekke de meromkostninger som en utstrakt rett til omlevering vil påføre selgerne. At en slik rett eventuelt vil kunne bidra til at kvaliteten på fabrikkproduserte sokotøy kan bli hevet, er en for usikker antakelse til at den kan tillegges vekt ved vurderingen.

  17. Konklusjon • Høyesterett var her delt. Flertallet på tre konkluderte med at kjøper måtte godta retting. Mindretallet på to mente kjøper hadde krav på omlevering. • Dommen er blitt tolket slik at dette innebærer at forbrukerne i de aller fleste tilfeller må godta at selgeren gjør to forsøk på retting (jf. Fkjl§ 30) før de kan kreve omlevering • Ikke grunnlag for å trekke en så bastant konklusjon; må fortsatt foretas en konkret rimelighetsvurdering

  18. Gjennomføring av avhjelp (retting eller omlevering) • Fkjl § 30 • Skal skje innen rimelig tid, og uten kostnad for forbrukeren • Med mindre det foreligger særlige grunner har ikke selgeren rett til mer enn to avhjelpsforsøk • Kjøperen har rett til erstatningsgjenstand hvor forbrukeren blir avskåret fra å bruke tingen i mer enn en uke • Begrenser selgerens adgang til å kreve betaling for nødvendige undersøkelser selv om de konkluderer med at det ikke er en mangel • Bestemmelsen finnes bare i forbrukerkjøpsloven

  19. Prisavslag • Kjl § 37 • Retting eller omlevering ikke aktuelt eller blir ikke foretatt innen rimelig tid • Kjl § 38 • Forholdsmessig prisavslag svarende til differansen mellom tingens verdi i mangelfull og kontraktsmessig stand

  20. Alstadhaugdommen Rt 2006 s 999 • Saken omhandler mangler på et næringsbygg • Det sentrale i denne dommen er selgerens rett til å foreta retting av mangel • Spørsmålet her er om kjøperen har tapt sin rett til å kreve prisavslag fordi selgeren er blitt avskåret fra å rette mangelen • Vurdering av hva som er rimelig tid

  21. I forbindelse med kjøperens rehabilitering av næringsbygget blir det oppdaget at brannskader som er opplyst å være utbedret likevel ikke er forsvarlig utbedret. • Kjøper har allerede revet konstruksjoner, tatt takst og engasjert et firma til å foreta utbedringen før selger blir varslet. • Når selger endelig ble varslet foretok de seg ingen ting før de ett par uker etterpå fikk brev om at manglene nå ville bli utbedret for deres regning • Tre uker etter dette igjen svarer selger med å benekte at det foreligger en mangel, samt kreve besiktigelse ved sakkyndig

  22. Saksgangen • Tingretten støttet kjøper fullt ut • Lagmannsretten • Bare en liten del av kravet representerte en kjøpsrettslig mangel – godtok erstatning for denne delen • Kjøper har tapt retten til prisavslag, idet ” retting av selve sotskaden var også avskåret idet denne allerede var utbedret”.

  23. Høyesteretts vurdering • (44) Det ene sentrale vilkåret i vår sak er at retting må kunne skje ”innen rimelig tid”. Rettingsfristen regnes fra det tidspunktet ”kjøparen har gjort mangelen gjeldande”. Formuleringen viser at fristen løper fra reklamasjonen og ikke fra det tidspunktet selgeren påberoper seg rettingsadgangen […] Det følger altså av bestemmelsen at selgeren ikke kan vente urimelig lenge med tilbudet • (46)Selgerens rett etter § 4-10 til å møte et krav om prisavslag eller heving med retting må utøves under hensyntagen til den gjensidige lojalitetsplikten i kontraktsforhold. Idamar kunne rett nok ikke kreve at Helgelandske umiddelbart erklærte seg enig i at det forelå en kjøpsrettslig mangel. Men man måtte kunne kreve at Helgelandske innen kort tid etter reklamasjonen og Almås’ besøk i bygget signaliserte at man vurderte selv å utføre rettingen dersom selskapet etter nærmere vurdering skulle akseptere at det forelå en kjøpsrettslig mangel

  24. ( 47) Til tross for dette er det ikke opplyst at Helgelandske på noe tidspunkt signaliserte at § 4-10 kunne bli påberopt, før selskapet i brevet av 17. februar bestred at det forelå en mangel, og utalte at dersom man etter sakkyndig undersøkelse skulle akseptere at det forelå en mangel, ”forbeholder man seg retten til selv å utbedre mangelen”. Selskapet skal da ha forholdt seg passiv i 1 ½ måned – eller 3/8 av den tiden som ifølge reklamasjonen var igjen før utleieforholdet skulle innledes. • (52) Men selv om Idamar også skulle ha påbegynt innredningsarbeidene, kan ikke selskapet, slik denne saken ligger an, ha tapt sin rett til å kreve prisavslag. Da Idamar som nevnt vanskelig kunne være forberedt på at Helgelandske ville påberope sin rett etter § 4-10, tilsa det at Helgelandske kort tid etter reklamasjonen og Almås’ besøk i bygget i begynnelsen av januar skulle ha gitt et signal om at dette kunne bli aktuelt. Når selskapet likevel var fullstendig passiv i 1 ½ måned , kan ikke det forhold at Idamar i mellomtiden påbegynte arbeidene medføre at selskapet har tapt sitt prisavslagskrav.

  25. konklusjon • Kjøper hadde sitt prisavslagskrav i behold • Hva som er rimelig tid vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle og vil være avhengig av selgers aktivitet og kjøpers forventninger – hvor kjøper ikke har grunn til å forvente at selger vil benytte seg av sin rett til retting, stilles det strengere krav til selgers aktivitet.

  26. Heving • Innebærer at gjennomføringen av avtalen skal innstilles og som følge av dette at partenes ytelser skal tilbakeføres i den grad hele eller deler av avtalen måtte være oppfylt. • Ideelt sett skal den parten som ikke er skyld i kontraktsbruddet stilles som om kontrakten aldri hadde blitt inngått

  27. Når kan avtalen heves? • Kjl § 39 • Dersom mangelen representerer et vesentlig kontraktsbrudd • Kreves at kjøperen, innen rimelig tid, gir selgeren melding om at han vil heve • Unntak ved uredelighet

  28. Avhl § 4-13 • Dersom mangelen ”inneber eit vesentleg avtalebrot” • Kjøper taper retten dersom han ikke, innen rimelig tid etter at han ble kjent med mangelen, eller burde blitt det, gir selgeren melding om heving

  29. Fkjl § 32 • ”I stedet for prisavslag etter § 31 kan forbrukeren heve avtalen, unntatt når mangelen er uvesentlig”

  30. Erstatning • Krav om erstatning vil normalt fremsettes som et supplement til de øvrige misligholdsbeføyelsene • Innebærer en spesiell form for avtalerett som vi vil komme grundigere tilbake til senere.

  31. Krav mot tidligere salgsledd • Kjl § 84, fkjl § 35 og avhl § 4-16 • Forbrukeren overtar selgerens rett til å gjøre krav gjeldende mot tidligere salgsledd. • Gjelder så langt selgeren selv ville hatt rett til å gå mot vedkommende salgsledd • Kjøperen får ikke bedre rett en selgeren ville hatt

  32. Kontraktsbrudd fra kjøperen side • Kjøperens viktigste plikter er • Betaling av avtalt kjøpesum • Medvirkning til gjennomføring av kjøpet • Vurderingene av om det foreligger mislighold og hvilke konsekvenser det medfører tilsvarer langt på vei vurderingene ved selgers kontraktsbrudd

  33. Hvor kjøperen ikke oppfyller sine plikter • Kjl kap VI • Avhl kap 5 • Fkjl kap 9 Rettigheter nesten tilsvarende kjøpers rettigheter ved selgers kontraktsbrudd

  34. Erstatning Øye for øye – tann for tann…

  35. Erstatningsrett • Spesiell form for kontraktsrett • Kan bli erstatningsansvarlig på grunnlag av avtale, (eller helst brudd på avtale) men kan også være basert på et annet ansvarsgrunnlag. • Fastsettelsen av erstatningens størrelse vil være en kontrakt i seg selv.

  36. Lovregulering • Skadeserstatningsloven • Generelle og spesielle regler innen erstatningsrettens område • Kan sammenlignes med avtaleloven • Grunnlagslov som gjelder hvor ikke annet er bestemt i særlovgivningen • Særlig viktig ved erstatningsansvar utenfor kontrakt • Bilansvarsloven • Produktansvarsloven • Egne erstatningsbestemmelser i andre lover • Kjøpsloven • Håndverkertjenesteloven • Avhendingslova • Forbrukerkjøpsloven • Tivoliloven • Etc.

  37. Forsikring • Forsikringsavtale • Kontrakt om dekning av erstatningsansvar • I eller utenfor kontrakt • Kontrakt om forsikringsdekning i gitte situasjoner • Eks ulykke, død, helseproblemer, brann etc. • Reguleres av forsikringsavtaleloven • Forsikringsretten er ikke en del av erstatningsretten, men regulerer muligheten til å få dekket erstatningsansvar igjennom andre

  38. Forsikringsplikt • I de fleste tilfeller er forsikring frivillig • I enkelte tilfeller er det imidlertid påbudt med forsikring • Ansvarsforsikring for bil • Bedriftsansvar for enkelte typer bedrifter • Yrkesskadeforsikring • Etc.

  39. Erstatning i og utenfor kontraktsforhold • Kompensasjon • I utgangspunktet betaling av penger som kompensasjon for noe annet • Vare • Tjeneste • Økonomisk tap • Personskade • Skade på ting eller eiendom • Kommer inn hvor det er umulig å få tilbake det opprinnelige i opprinnelig stand

  40. Erstatningens formål • Stille den ”uskyldige” part som om skaden eller misligholdet ikke hadde funnet sted • I økonomiske forhold er det mulig å ”nulle ut” forholdet ved penger • Ved personskader blir pengene, av mangel på noe bedre, et substitutt for det som er mistet

  41. Ikke amerikanske forhold • I Norge er det klar sammenheng mellom det økonomiske tapet og størrelsen på erstatningen • Svært lite rom for ikke-økonomisk tap • Amerikansk rett er derimot kjent for svimlende erstatningssummer, uten sammenheng med tapet.

  42. Vilkår for erstatningsansvar • Ansvarsgrunnlag • Culpa = skyldansvar • Uaktsomhet • Forsett • Overlegg

  43. Objektivt ansvar = ansvar uavhengig av skyld • Ansvar for farlig bedrift • Kontrollansvar = ansvar på grunnlag av kontrakt • Nærmest til å bære ansvaret

  44. Tap • Primært et økonomisk tap • Også personskade skal erstattes, men må da regnes om til penger

  45. Årsakssammenheng • Tapet må komme som en følge av den skadevoldende handlingen

  46. Adekvans • Ikke ethvert tap skal erstattes. • Tapet må ligge innenfor det som var en påregnelig følge av handlingen

  47. Kumulative vilkår • Alle vilkårene må være til stede • Dersom et av vilkårene ikke er oppfylt, blir det ikke erstatningsansvar.

  48. Lillestrømdommen Rt 2006 s 690 • To godstog, hvorav det ene var ladet med propan, kolliderte ved Lillestrøm stasjon 5. april 2000 • Som følge av eksplosjonsfare måtte sentrum evakueres i flere timer og sentrum ble sperret av i flere dager • Saken gjaldt spørsmålet om plassering av ansvar for diverse formuestap som denne evakueringen medførte. • Årsaken til ulykken var bremsesvikt på det ene toget • Ingen tvist om hvorvidt NSB var ansvarlig for de fysiske skadene • To tvistepunkt, for det første hvorvidt NSB hadde rettslig erstatningsansvar for de formuestap som oppsto som følge av evakueringen, og dernest om de kunne kreve dette refundert av sitt ansvarsforsikringsselskap.

  49. Høyesteretts vurdering • (52) Saken gjelder ansvar innen det som har vært betegnet som kjerneområdet til det ulovfestede objektive ansvaret – ansvar for ”farlig bedrift”. Når så er tilfelle, er det etter min mening ikke grunn til å utelukke ansvar bare fordi kravshaverne ikke er påført personskade eller tings skade. En slik skarp sondring vil kunne ramme tilfeldig og heller ikke ivareta hensynene bak objektive ansvaret. Jeg er ikke uenig i at et slikt ansvarsomfang kan ha store konsekvenser for skadevolder, men ser ikke det som et avgjørende moment. Den omstendighet at de skadelidte kan forsikre seg mot et slikt formuestap, kan isolert sett tale mot å la tapene være omfattet, særlig i lys av Vestas opplysning om at assurandører ikke yter dekning av sikredes ansvar for formuestap. Men ved ansvar for farlig bedrift har likevel de skadelidtes forsikringsmuligheter ikke sentral vekt. Også en ren interesseavveining taler for at tapene er omfattet av det objektive ansvaret. Avgrensningen av ansvaret må etter mitt syn skje ut fra adekvansbetraktninger, hvor spørsmålet er om tapene må anses som for fjerne eller avledete, og hvor det også må legges vekt på hvem som bør bære risikoen for tapet.

More Related